Den «stille dagen»
1. juledag var den stilleste dagen i året i min barndom – fabrikkene sto, gatene var tomme og bare kirkeklokkene brøt stillheten. Det var tradisjon å holde seg hjemme og «bli kjent med sine egne». En roens dag, dypt forankret i bygdekulturen, som aldri helt kan gjenoppleves i dagens tid.
Så er den over, 1 juledag, den stilleste dagen i året. Iallfall var den det i min barndom.
Fabrikkene sto, fabrikkduren var borte, og da ble det dørgende stille på stedet, iallfall denne dagen. Det var gammel hevd, sa min lærer i religion, Martin Luther Revheim. Den dagen skulle vi være hjemme, og bli bedre kjent med våre egne, hva han nå mente med det. Ikke skulle vi besøke noen denne dagen, vel, hvis man ikke var bedt da.
Revheim baserte sitt syn på kultur og tradisjon på bygda, der han kom fra. Men nesten alle i YA. på den tiden kom fra Osterøy og hadde de samme tradisjoner med seg.
Så i min barndom var det bare kirkeklokkene som brøt stillheten, vi hadde ingen bilisme, og den dagen gikk heller ingen busser og ferjer, det var bare så herlig stille. Så etter krigen fikk vi Arne musikkforening i tillegg til kirkeklokkene.
Stillheten vi opplevde de gangen kan aldri gjenoppleves.