Den svarte adventstida
Førjulstiden under krigen i Ytre Arna var preget av mørke og stillhet. Blendingspåbudet fjernet alle lys – ikke et vindu, ikke en lykt. Men inne var det varme og håp. Etter krigen ble blendingsgardinene brent på Tuftna – et flammehav som markerte slutten på mørket og starten på nye, lysere tider.
Adventstiden i dag er forbundet med lyd, mye lys. Over alt kommer det opp det mere spekulative arrangement etter det andre. Noen har sågar belyst hele huset. Bra med lys, det betyr varme.
Men nostalgien tar over, og jeg minnes førjulstida i min barndom, vi brukte ikke ordet advent så mye den gangen. Det var under krigen i Ytre Arna og tyskerne hadde innført blendingspåbud, og det gjaldt alt og alle. Ikke et lys fra et vindu eller en lysstolpe, Ingen juleutstillinger i butikkvinduene, mørkt bare mørkt. Tyske soldater gikk vakt om kveldene, og var ei lysstripe å se i et vindu, så banket de på og sa, « licht, keine licht bitte».
Ingen billykter var å se, for det var ingen bilisme. Men vi hadde lommelykter, det var nesten standardutstyr den tiden. Å være mørkredd var ikke uvanlig den gangen, både blandt barn og kanskjenoen voksne også. Og så du over fjorden ein mørk kveld så såg du ikke et eneste lys på Votlo, Haus ellerpå Garnes. Det var det totale mørke. Men kom du inn døra heime, så var det lys og varme.
Godt det var en engangs hendelse i Norgeshistorien.
Etter krigen brant vi blendingsgardinene på Tuftna, største bålet i YA noensinne.